Saturday, 17 October 2015

De små tingene som setter dype spor

12. oktober 2015:
Det er mandag. Første dag på CRO etter langhelg. På fredag var senteret stengt; Uganda feiret 53 år med uavhengighet. Jeg gikk og gledet meg hele helga til å komme tilbake til CRO. Jeg gledet meg til å lære nye ting og bli enda bedre kjent med prosjektet. Jeg gledet meg til å møte barna igjen, de barna jeg alt har rukket å bli så utrolig glad i.

Det er mandag. Første dag på CRO etter langhelg. På fredag var senteret stengt; Uganda feiret 53 år med uavhengighet. Barna gikk og gledet seg hele helga til å komme tilbake til CRO. De gledet seg, fordi for mange av de ville de få sitt første ordentlige måltid siden lunsjen på torsdag. De strømmer mot porten når vi kommer på jobb, som vanlig. "Hi! How are you?" spør jeg, som vanlig. "Not fine, I'm hungry" er svaret jeg får.

Det er mandag. Barna har nettopp fått frokost, og vi går sammen til sportsbanen. Barna løper rundt. De leker og spiller fotball. Jeg søker tilflukt i skyggen av et tre. Gutt (14) kommer og setter seg med meg. Vi sitter en stund og prøver å føre en samtale, men på grunn av manglende skolegang er ikke engelsken hans spesielt god. Jeg tar opp en pinne og begynner å tegne i sanden. Vi bytter på hvem som tegner. Etterhvert begynner vi å skrive enkle setninger på engelsk. Han skriver: "God gives me food", "God is my best friend", "Jesus is my savior", "God protects me". Jeg skriver: "Yesu akwa gala" - Jesus elsker deg. Han smiler.
15. oktober 2015:
Det er torsdag. Nok en dag på jobb. En av de voksne ringer i bjella, og alle barna kommer strømmende til. Jeg sitter der med de og hører på mens de får en beskjed. Beskjeden blir gitt på luganda eller swahili - et språk jeg ikke forstår iallfall. Plutselig hopper alle barna opp og jubler. De hadde nettopp fått beskjed om at de skulle få dra å se på fotballkampen til CRO FC klokken fire.

Det er torsdag. Vi har nettopp spist lunsj og går på bussen som skal ta oss frivillige og fotballaget til banen. Vi vinker hadet til barna, de skal komme etter oss, og kjører avgårde. Vi kjører i omkring et kvarter, går av bussen og setter oss ned mens vi venter på barna og på at kampen skal starte.

Det er torsdag. Klokken nærmer seg fire - kampen skal snart starte. Barna har enda ikke kommet. Bussen står fortsatt på plassen utenfor klubbhuset, og jeg tenker det er rart at den ikke har kjørt for å hente barna enda. Folk begynner å sette seg i tribunen, jeg gjør også det. Plutselig ser jeg en flokk med barn i oransje t-skjorter. De kommer gående ut av skogen. Jeg ser mot bussen, den står fortsatt på samme plass som den stoppet for å slippe oss av. Gutt (6) kommer løpene mot meg og setter seg i fanget mitt. Jeg spør han hvordan de kom hit. De gikk, sier han, før han legger til at han er tørst.

Det er torsdag. Klokken nærmer seg syv, det blir snart mørkt. Vi får beskjed om å sette oss på bussen, så vi kan kjøre tilbake til CRO. "Hva med barna?", spør vi. "De begynner å gå", får vi til svar. "Kjører dere tilbake for å hente de?", spør vi. "Hvis vi har nok drivstoff etter vi har kjørt dere", får vi til svar.

2 comments:

  1. Kjempe bra skrevet, Karro! Du er flink og modig, og jeg beundrer motet ditt. Stå på! <3
    Hilsen en stolt venninne.
    -Tharcile

    ReplyDelete
    Replies
    1. Mitt vakre, gode forbilde - tusen takk for det <3

      Delete